Vi valgte IVF, men jeg ante ikke hva jeg sa ja til

Våren 2014 forstod vi at vi trengte hjelp til å få barn, og etter et forsøk på å forbedre tilstanden, som dessverre ikke fungerte, ble vi raskt oppfordret til å vurdere å søke prøverørsbehandling. Jeg tenkte ikke så mye over det, vi trengte hjelp og vi var helt enige om at det bare var å søke. Vi ble anbefalt å søke behandling hos fertilitetsavdelingen ved sykehuset i Telemark, Porsgrunn og vi ventet ca et halvt år fra vi søkte og til vi kom dit til den første samtalen og undersøkelsen i desember 2014.

Jeg var SÅ forventningsfull, spent og ivrig på å komme igang. Jeg fantes ikke bekymret eller urolig. Det eneste jeg tenkte var at;

NÅ får vi hjelp. NÅ blir jeg gravid. NÅ blir vi foreldre.

Jeg hadde ikke en eneste tanke om at det ikke skulle gå, og min urokkelige tro på at jeg 110% sikkert kom til å bli mamma nå ble bare forsterket av alle babybildene som hang på alle veggene i gangen på klinikken. Hurra, nå er det min tur! Baby here we go!

Jeg hadde ikke peiling. Jeg forstod virkelig ikke hva jeg gikk til og hva som ventet meg.

Til og med da jeg fortalte sykepleieren hva jeg jobbet med og fikk tidenes hakeslipp og forskrekka ansiktsuttrykk som respons, skjønte jeg ikke hvordan det er å være i prøverørsbehandling. På den tiden jobbet jeg som (hold deg fast) veileder for uplanlagte gravide, en jobb jeg etter hvert ikke kunne fortsette i. Men jeg så ikke problemet med det da og jeg sa til og med til sykepleieren at alt det som disse kvinnene kom med til meg i sin fortvilelse over å være gravide handlet jo om dem, og ikke om meg.

Jeg husker fortsatt blikket hun gav meg og jeg kan bare forestille meg hva hun tenkte da jeg sa det.

Jeg visste ikke og jeg skjønte ikke. Ikke i det hele tatt.

Det var først et par måneder senere det gikk opp for meg at kroppen min, jeg, vi skulle gjennom MYE for å få barn. Jeg var på apoteket for å hente ut medisiner for første gang og så på farmasøyten som gikk frem og tilbake og hentet den ene esken etter den andre. Medisinene måtte holdes kjølige så alt ble pakket i kjølebager og så i to store bæreposer. Etter hvert kjente jeg at jeg strevde med å smile og i det hele tatt henge med på all informasjonen jeg fikk, og etter å ha betalt tusenvis av kroner ville jeg bare ut derfra. I det jeg fikk posene og skulle si ha det, så farmasøyten meg rett i øynene og ga meg det vennligste blikket og det varmeste smilet da han sa: "Lykke til da!".

Jeg ble så rørt av det og da jeg kom ut ble det vanskelig å puste og jeg klarte ikke å holde tilbake tårene. Der sto jeg midt på Jernbanetorget en mørk kveld i januar med to store bæreposer fulle av medisiner i hendene, og DA gikk det opp for meg.

IVF

prøverør

medisiner

hormoner

sprøyter

behandlinger

Vi må ha hjelp til å få barn. Herregud, hva har skjedd med livet mitt?

Jeg følte meg så alene der jeg sto og gråt mens alle menneskene i den travle Oslo-ettermiddagen småløp forbi meg. Jeg måtte bare ta meg sammen. Jeg husker jeg sa til meg selv; "Hege, du kan ikke stå her midt på Jernbanetorget og grine, du må komme deg hjem!".

Forberedelsene til vårt første forsøk startet 2 dager etter og den lange reisen til å bli mamma hadde begynt.

Jeg kjente ingen fra før som hadde vært i prøverørsbehandling, i hvert fall ikke som jeg visste om, og jeg hadde lest veldig lite om det på nettet. Jeg hadde ingen forutsetninger for å virkelig forstå hva som ventet meg. Kanskje var det like greit. I dag er glad for at jeg ikke visste hvordan de neste 4+ årene skulle bli, det hadde vært altfor mye å ta inn på én gang.

Jeg lurer noen ganger på om jeg ville sagt nei til IVF hvis jeg hadde visst den gangen hva jeg og vi skulle gjennom på denne reisen. Jeg tror faktisk ikke det. Men nå vet jeg jo ikke om noe annet heller.

Vi sa ja og vi valgte IVF. Og vi har IKKE gitt opp enda.